Om nasjonalparken

Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark ble opprettet i 2002, og utvidet i 2018. Sammen med de omliggende verneområdene, ni landskapsvernområder og fire naturreservater, utgjør nasjonalparken et stort fjellområde som strekker seg fra Isfjorden i vest til Kvikne i øst – en strekning på over ti mil i luftlinje. De mest kjente turmålene er Snøhetta og Romsdalseggen.
a

Meny

NN_logo_Dovrefjell_nasjonalparkstyre_svart

Kontakt oss

Dovrefjell nasjonalparkstyre
Hjerkinnhusvegen 33
2661 Hjerkinn
E: martine.harstad@villrein.no

M

Meny

dummybilde

Tidligere var Dovrefjell navnet på fjellovergangen der de gamle ferdselsveiene gikk mellom Dovre øverst i Gudbrandsdalen og Oppdal i Trøndelag. I dag brukes navnet om et stort og vidstrakt område på begge sider av E6 og Dovrebanen.

Karakteristisk for området som helhet er ikke én type landskap, men variasjonen av flere. I de vestligste delene og rundt snøhettamassivet dominerer skarpe egger som ender i lune, skogkledte daler. Lenger øst er landskapet rundere og mer gjestmildt, men også her er høydeforskjellene store. Ser vi på nasjonalparken isolert, ligger den nesten i sin helhet på snaufjellet.

Et fjelløkosystem som er landets mest intakte, og at området er tilholdssted for den genetisk mest opprinnelige fjellreinen, vitner om at Dovrefjell-Sunndalsfjella er usedvanlig rikt utstyrt fra naturens side. Dette gir et stort ansvar for oss som bruker fjellet, og all ferdsel skal være sporløs. Turmulighetene er mange, fra enkle dagsturer for både små og store føtter, til flere dagers fjellvandring. Her kan du oppleve kjente utkikkspunkt som Rampestreken og viewpoint SNØHETTA, eller pakke sekken å begi deg ut på stinettet. Ønsker du å oppleve verneområdene på en mest mulig hensynsfull måte, anbefaler vi å bruke guide eller å følge merkede stier.

I Norge er nasjonalparker større naturområder som er vernet for å ta vare på viktige naturverdier og kulturminner, og sikre disse mot utbygging, forurensning og annen aktivitet som kan skade natur- og kulturverdiene. Samtidig skal nasjonalparker sikre en uforstyrret opplevelse av naturen.

dummybilde

Historie

Dovrefjell-Sunndalsfjella har en rik historie, og området har vært viktig for menneskene helt siden siste istid. Tidslinjen går fra steinaldermenneskene som var avhengig av villreinen for å overleve, via eidsvollmennene som brukte Dovre som et symbol på det evige og urokkelige, til dagens bruk der rekreasjon er motivasjonen for de fleste som ferdes i fjellet.

Norman Heitkøtter.

De første bosetterne

Dovrefjell-Sunndalsfjella begynte å bli isfritt for om lag 9000 år siden, og det er funnet spor etter boplasser og ildsteder som er datert 8800 år tilbake i tid. Funn av fangstgroper forteller at de første menneskene som holdt til i området var steinalderjegere på jakt etter rein. På strekningen fra Dombås til Kongsvoll er det avdekket 1200 fangstgroper – både enkeltgroper og større fangstanlegg. Disse forteller ikke bare historien om menneskene som laget dem, men også hvordan reinen brukte området.

Mytene

Den mest kjente myten fra Dovrefjell forteller at Harald Hårfagre, også kalt Harald Dovrefostre, som ung ble fostret opp og opplært av en jotne på Dovre. Det sies at det var her han fikk kunnskapen som førte til at han klarte å samle Norge til ett rike. Samene får også sin plass i samlingen av Norge i disse mytene. I kongesagaen «Heimskringla» fortelle Snorre om Haralds møte med samekvinnen Snøfrid, datter av samekongen Svåse. De møttes på kongsgården Tofte i Dovre, og søt musikk oppstod. Ifølge myten giftet Harald og Snøfrid og fikk fire sønner.

Landbruk og setring

I de østlige delene av fjellet er det funnet jordbruksredskaper som kan være fra to tusen år før vår tid, fra den tiden jordbruk var forholdsvis nytt i landet. Ifølge arkeologene kan disse funnene være spor etter dyrking i forbindelse med et husdyrhold der dyrene ble drevet til fjells om sommeren for å utnytte beitet. Dette kan ha vært begynnelsen på den senere så omfattende seterdriften. Området brukes fortsatt til beiting, og er en viktig ressurs for lokalbefolkningen – ferdes du til fjells er sjansen er stor for at du møter på sau. Den tradisjonelle seterdriften med melking og ysting er det derimot et fåtall som fortsatt driver med. To unntak er Torbuvollen og Gammelsetra i Sunndalen, her kan du ta med hele familien og oppleve de tradisjonelle setertradisjonene på nært hold. Les mer

Nasjonsbygging

I nasjonalromantikken og nasjonsbyggingen opptrer ofte Dovre og Dovrefjell som et viktig historisk symbol. Da Riksforsamlingens forhandlinger om Norges grunnlov ble avsluttet 20. mai 1814, var det med løfte om at de skulle være «enige og tro inntil Dovre faller».

Turisme

Etter 1814 begynte friluftslivet for å alvor å vokse fram. De første vandrerne var romantikkens kunstnere og vitenskapsmenn, som lovpriste fjellnaturen og folkelivet i bygdene. I kjølvannet av disse fulgte ungdommene, og som en konsekvens av stor trafikk i fjellet ble etter hvert «den norske turistforening» stiftet.

Rein beiter om vinteren.
Rein beiter om vinteren.

Dovrefjell i kunsten

Det er mange kunstnere som har latt seg inspirere av Dovrefjell-Sunndalsfjella og de omliggende fjellområdene. De mest kjente er kanskje Henrik Ibsen og Edvard Grieg. Ibsen begynte som nasjonalromantiker og roste den norske fjellheimen, men gikk senere over til å bruke den for å belyse trangsyn og selvgodhet i «Peer Gynt». Stykket er tonesatt av Edvard Grieg, vi kjenner vel alle «i Dovregubben hall», og har for alvor satt Dovrefjell som både område og symbol på det internasjonale kartet.

Norman Heitkøtter.

Dovrefjell som ferdselsåre

Folk har ferdes over fjellet i uminnelige tider, og ferdselsvegen mellom Dovre og Oppdal har vært en av de viktigste og mest brukte fjellovergangene i Norge.

På pilegrimsvandring.

Pilegrimsleden

Pilegrimsleden over Dovrefjell er en historisk veg som har røtter tilbake til Olav den Helliges fall på Stiklestad i 1030. Kort tid etter begynte pilegrimene å gå over Dovrefjell. Vandringen var religiøst motivert, og målet var å komme nær skrinet med levningene til Olav den hellige. Da reformasjonen ble innført i 1537, tok disse vandringene slutt. Denne historiske pilegrimsveien ble gjenåpnet i 1997 som en moderne vandringsvei for dagens mennesker. I middelalderen var reisen over Dovrefjell den mest fryktede delen av vandringen, i dag er strekningen den mest brukte. Vår tids pilegrim er åpen og søkende, det er møtene med historien, naturen og seg selv som gir innhold i vandringen.

Kongevegen

Kongevegen over Dovrefjell ble anlagt på begynnelsen av 1700-tallet. Det var den første offentlige kjørevegen over et høgfjellsområde i Norge. Lokale bønder måtte bygge vegen – med ren håndmakt i et krevende fjellterreng. Kongevegen gjorde det lettere å frakte post, varer og folk over et fjell som hadde vært vanskelig å forsere. Da trafikken økte, ble fjellstuene viktige skysstasjoner, også for kongelige. På 1700- og 1800-tallet reiste flere store kongelige følger over fjellet. De syntes ferden både var skrekkinngytende og fascinerende. Dronning Sophia nektet å kjøre tilbake over fjellet da hun kom til Trondheim, og valgte heller sjøsyke og stormer langs vestlandskysten.

Les mer om Pilegrimsleden og Kongevegen 

Fjellstuene

Veien over Dovrefjell har historisk sett vært forbundet med fare. Det var langt mellom bygdene på hver side av fjellet, og for de som ikke hadde hest var det for langt å gå på en dag. Mellom Dombås og Oppdal ligger de fire fjellstuene: Fokstugu, Hjerkinn fjellstue, Kongsvold Fjeldstue og Drivstua. Det har vært ferdsel over Dovrefjell gjennom alle tider, men fra 1600-tallet vet vi at disse fjellstuene spilte en viktig rolle. De skulle være tak over hodet for folk som skulle eller måtte over fjellet, og ingen skulle avvises. Både biskop og fant måtte ønskes velkommen. I 1718 under «Den store nordiske krigen» ble de fire fjellstuene brent ned til grunnen av norske soldater for å hindre svenskene i å ta seg over fjellet. Alle de fire fjellstuene ble gjenreist med den bygningsmassen vi kjenner i dag.

Les mer om fjellstuene på Kongevegenoverdovrefjell.no

Dovrebanen

I 1921 ble jernbanelinjen over Dovrefjell åpnet, med sju stasjoner mellom Dombås og Oppdal: Fokstua, Vålåsjø, Hjerkinn, Kongsvoll, Drivstua, Engan og Driva. Nå stopper toget bare ved Hjerkinn og Kongsvoll. Drifta gikk over fra damp til elektrisitet i 1970.

Raumabanen

I 1924 ble Raumabanen åpnet som en sidebane fra Dovrebanen. Opprinnelig var det 12 stasjoner på den 114,2 kilometer lange strekningen mellom Dombås til Åndalsnes, stasjonene som er igjen i dag er Bjorli, Lesjaverk og Lesja. Banen er ikke elektrifisert, og kjøres med dieselmateriell.

Rein beiter om vinteren.

Fra skytefelt til nasjonalpark – norgeshistoriens største naturrestaurering

Etter utbygginga av Dovrebanen fulgte opprettelsen av Hjerkinn skytefelt i 1923. Det 165 km² store treningsområdet lå i Lesja og Dovre kommuner. Skytefeltet medførte store inngrep i naturen, og var i drift fram til 1999 da Stortinget vedtok at det skulle legges ned, og så godt som mulig føres tilbake til naturen.

Norman Heitkøtter.

Forsvarsbygg er ansvarlig for tilbakeføringen av Hjerkinn skytefelt. Dette var et pilotprosjekt for restaurering av store naturområder, og er det hittil største naturrestaureringsprosjektet i Europa. Naturrestaurering av et skytefelt innebærer mye arbeid. I løpet av ryddesesongene 2006 – 2020 har mannskap fra Forsvaret gått manngard over hele området minst to ganger. Det ble samla sammen 550 tonn metallavfall og 90 000 m³ farlige masser ble fjerna. 19 000 udetonerte sprengladninger har blitt funnet og over 75% av dem var mindre enn 20 mm.

I tillegg til rydding, fjerning av farlige masser, bygninger og anna infrastruktur, kreves det også landskapsforming og revegetering. Forsvarsbygg har i samarbeid med Norsk institutt for naturforskning (NINA) formet landskapet så godt som mulig tilbake til opprinnelig tilstand og plantet store mengder gress og vier, i alt 47 000 planter. Slik har naturen fått hjelp til å ta tilbake området.

I september 2020 ble området overlevert fra Forsvarsdepartementet til Klima- og miljødepartementet. Dette skjedde i ei høytidelig markering ved viewpoint SNØHETTA med de respektive statsrådene til stede. Det meste av det tidligere skytefeltet er nå en del av Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark og noe en del av Hjerkinn landskapsvernområde med biotopvern.

Gruvedrift

Deler av Dovrefjell har store malmforekomster, og i Folldal har det blitt drevet gruvedrift siden 1748. I 1969 ble det starta opp moderne gruvedrift på Hjerkinn. Tverrfjellet gruver ble åpna av daværende Kronprins Harald og var i drift i 25 år. Hver dag gikk det ett til to togsett fra Hjerkinn til Borregaard sitt anlegg i Sarpsborg. Mesteparten av det som ble tatt ut var svovelkis, kobber og sink. I tillegg ble det tatt ut 99 tonn sølv og nesten ett tonn gull! På det meste jobba det 450 personer ved Tverrfjellet gruver, så det var en viktig arbeidsplass for regionen.

I 1993 var de tilgjengelige mineralressursene utnytta, og gruvedrifta ble lagt ned. Det kom så forslag om å bruke anlegget til lagring av spesialavfall, som blant annet atomavfall. Dette møtte stor motstand både lokalt og nasjonalt, og planene ble etter hvert skrinlagt. Under bakken i området mellom parkeringsplassen til viewpoint SNØHETTA og utkikkspunktet er det store haller som i dag er fylt med vann. Den største av disse er så stor at det ville vært plass til Nidarosdommen pluss Folldalskirka i høyden.

Norman Heitkøtter.

Plante- og dyreliv

Her lever villrein, fjellrev, moskus, jerv, kongeørn, ravn og smågnagere. Sammen med andre arter utgjør de et unikt høyfjellsøkosystem som vi alle har et ansvar for å ta vare på. Dovrefjell-Sunndalsfjella har vært kjent som et av våre rikeste fjellområder i flere hundre år. Men rikdommen er slettes ikke jevnt fordelt – det er først og fremst i de østlige delene i øvre Drivdalen, og i Grøvudalen i Sunndal det virkelig florerer. Ikke noe annet sted i Skandinavia kan man innenfor et forholdsvis begrenset areal studere så mange fjellplanter som her. I de midtre delene er landskapet karrig, og det er krevende for både dyr og planter.

Reinrose.

Villrein

Villrein i Norge (Rangifer tarandus tarandus) er en såkalt ansvarsart, som vi er særlig forpliktet til å ta vare på. I Dovrefjell Sunndalsfjella nasjonalpark lever en av de siste opprinnelige villreinstammene i Europa. Fjellets nomade har vandret i disse områdene i over 10 000 år, og nordmenn har jaktet rein i mer enn 300 generasjoner. Villreinen er ekstremt hardfør og tilpasningsdyktig til naturlige utfordringer som vær og føre, men er veldig sårbar for menneskelig forstyrrelser. Vår aktivitet og ferdsel påvirker dyras mulighet til å vandre dit de skal, om det er til kalvingsområder, sommer- eller vinterbeiter. Hvis du får øye på villrein er det viktig at du stopper opp, og trekker deg tilbake.

Les mer om villrein her

Villreinfangst

Tar du deg tid til å se deg rundt når du er på tur i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark, er sjansen stor for at du ser spor etter buestillinger, fangstgroper og større fangstanlegg. Mange av sporene vi ser i dag er flere hundre år gamle, og noen kan til og med være mellom to og tre tusen år gamle.
Fangstanleggene forteller oss ikke bare om hvordan forfedrene våre jaktet rein, men også hvor villreinen ønsker å trekke mellom ulike beiteområder. I fjellområdene er det også mange andre kulturminner som små steinbuer, boplasser, gamle ferdselsårer og gravhauger fra denne perioden. Disse kulturminnene er automatisk fredet, noe som betyr at det ikke er tillatt å flytte på steiner, bygge nye varder eller på andre måter forstyrre eller ødelegge kulturminnene. På besøkssenter villrein på Hjerkinn kan du studere rekonstruksjoner av ulike fangsinnretninger.

Moskus

Dovrefjell er det eneste området i Europa hvor det finnes en livskraftig og viltlevende moskusbestand. Kjerneområdet for bestanden ligger i kommunene Oppdal, Dovre og Lesja. Moskusen var en del av faunaen i Norge for 30 000-100 000 år siden, men arten døde ut i Skandinavia under siste istid. Dagens stamme er etterkommere av dyr som ble innført fra Grønland årene 1947-1953. Skal du på tur på Dovrefjell er det viktig å holde god avstand til moskusen, sikkerhetsmarginen er anslått til 200 meter. Er du på Dovrefjell for å se moskus, anbefaler vi at melder deg på guidet moskussafari.

Les mer om moskus her

Fjellrev

Fjellreven (Vulpes lagopus) er en prioritert art i Norge og har sin egen handlingsplan. Fra 2004 ble det iverksatt flere tiltak på oppdrag fra Miljødirektoratet: et avlsprogram med avl og oppfostring av valper til utsetting, fôring og kontroll av rødrev-bestanden gjennom økt jakt. Delbestanden i Snøhetta var ansett som utdødd før avlsprogrammet begynte med utsetting av valper. I perioden 2007-2010 ble det satt ut totalt 75 fjellrevvalper i dette området. Bestanden har vært i tydelig vekst etter det, og er i dag Norges største fjellrevbestand. I både Sverige og Norge er det forbudt ved lov å forstyrre, skade eller ødelegge fjellrevhi.

Fjellrev.
Fjellrev.

Landskap

Landskapet på Dovrefjell og i Sunndalsfjella er formet av kvartærtidens mange istider. Når is oppnår en viss tykkelse og vekt, vil tyngdekraften føre til at ismassene begynner å sige nedover fra det høyeste partiet på breen. I løpet av én million år kan en hel kilometer av fjellet slipes vekk. Breene påvirker mest i daler der isen er tykkest og beveger seg raskest, og minst i høyfjellet der isen har ligget fastfrosset. Landskapet i Dovrefjell og Sunndalsfjella heller brattest mot vest, og derfor har isens bevegelse vært sterkest i den retningen. Vi ser derfor at dalene er bratte og dype mot vest, mens dalene lenger øst er rundere. Mest sannsynlig var, med unntak av noen tinder lengst vest, var Dovrefjell og Sunndalsfjella helt dekker av isbreen i de kortere periodene da det var maksimal nedising under siste istid.

Fosser.

Klima

Med verneområder som spenner fra kyst til innland, får vi store klimatiske variasjoner. Den vestre delen har et typisk kystklima med milde vintre, kjølige somre og nedbør som er forholdsvis jevnt fordelt gjennom hele året. Påvirkningen fra havet vedvarer et stykke østover, men avtar gradvis. Selve nasjonalparken, som befinner seg omtrent midt i området, ligger i en overgangssone mellom kystklima og innenlandsklima. Øst for Snøhetta blir klimaet stadig mer kontinentalt, med tørre og kalde vintre, og forholdsvis tørre og varme somre med til dels kraftige regnskurer og tordenvær.

Norman Heitkøtter.

Jakt og fiske

Du kan søke om to typer jakt i nasjonalparken – villreinjakt og småviltjakt. Alle med godkjent jegerprøve kan søke om både villrein- og småviltjakt på inatur.no.

Norman Heitkøtter.

Fiske

Fiskekort får du kjøpt på inatur.no og hos mange av turistbedriftene.

Villreinjakt

I statsallmenningen er det lokale fjellstyrer som organiserer jakta.
Alle som er interessert kan søke jakt i statsallmenningen, men innenbygdsboende har ofte fortrinnsrett. Noen fjellstyrer selger likevel mange kort til utenbygdsjegere og det også mulig å kjøpe jaktkort av private rettighetshavere. Søknadsfristen varierer noe, men bruker å være rundt 1. mai. Jakta varer vanligvis fra rundt 20. august til 20. september, men også her er det variasjoner.

Småviltjakt

Gode rypeår forekommer ofte i år med mye mus og lemen. Teorien er at i disse årene tar rovfugl og rovdyr smågnagere i stedet for ryper og rypekyllinger. I tillegg har også jakta og værforholdene under klekking stor betydning for rypebestanden. Det er ofte stor konkurranse om jaktkortene, og det kan være begrensninger på antall ryper du kan skyte per dag, såkalt bag limit.

Rein beiter om vinteren.

Forvaltning og oppsyn

Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalparkstyre har eget nettsted.

Norman Heitkøtter.